Støtterådgivning
| VÅR RANGERING |  |
Hva er det?
Rådgivning innebærer å drøfte problemene dine med en fagperson. I støtterådgivning prøver rådgiveren bare å være en god lytter og gi følelsesmessig støtte. Andre typer rådgivning bruker metoder som er spesielt utviklet for å hjelpe mennesker med depresjon, slik som kognitiv atferdsterapi eller interpersonlig psykoterapi (se oppføringene for kognitiv atferdsterapi, interpersonlig psykoterapi, pyskodynamisk psykoterapi).
Hvordan virker det?
Siden det finnes mange ulike tilnærminger til rådgivning, er det umulig å gi en generell forklaring på hvordan rådgivning skal virke. Men all rådgivning bør innebære et forhold til noen som er omsorgsfull og viser godtakelse og er en god lytter. Mange rådgivere ser på forholdet sitt til pasienten som helbredende i seg selv. Noen legger til spesifikke metoder for å lære pasienten å takle problemer bedre.
Er det effektivt?
Studier har vist at støtterådgivning, det rådgiveren bare drøfter problemene dine og ikke gir følelsesmessig støtte, ikke er effektivt. Men rådgivning er svært effektivt hvis det også omfatter metoder som kognitiv atferdsterapi eller interpersonlig psykoterapi som er spesielt utviklet for å behandle depresjon.
Er det noen ulemper?
Rådgivning kan være dyrt hvis det gis av en privat rådgiver. Men det finnes også gratis telefonrådgivning.
Hvor kan man få det?
Rådgivning kan gis av en rekke helsearbeidere: rådgivere, allmennleger, kliniske psykologer, sosialarbeidere, sykepleiere og psykiatere.
Anbefaling
Bare det å snakke om problemene dine til en omsorgsfull person som er en god lytter, er ikke nok til å hjelpe mot depresjon. Hvis du ønsker rådgivning, pass på at det omfatter metoder som er spesielt utviklet for å hjelpe mot depresjon, slik som kognitiv atferdsterapi eller interpersonlig psykoterapi.
Hovedreferanser
Churchill R, Dewey M, Gretton V, Duggan C, Chilvers C, Lee A. Should general practitioners refer patients with major depression to counsellors? A review of current published evidence. British Journal of General Practice 1999; 49: 738-743.