Elektrosjokkterapi
| VÅR RANGERING | |
| Kun for alvorlige depresjoner |  |
Hva er det?
Elektrosjokkterapi (forkortet 'ECT') innebærer å gi hjernen en kort elektrisk strømladning for å skape et epileptisk anfall. Den elektriske strømmen kan gis til én side av hjernen (unilateral ECT) eller til begge sider (bilateral ECT). ECT gis under full narkose og med muskelavslappende midler slik at personen som får behandlingen, ikke får noen av de kroppsrystelsene man normalt ser ved et epileptisk anfall. ECT brukes bare på personer som er alvorlig deprimert.
Hvordan virker det?
Man vet ikke hvordan ECT virker. Man mener det øker nivået av visse nevrotransmittere (kjemiske budbringere) i hjernen. Det er underskudd av disse nevrotransmitterne ved depresjon.
Er det effektivt?
Man har studert ECT grundig for alvorlig deprimerte pasienter innlagt på sykehus. I forskningsstudier gir ekte ECT bedre resultater enn imitert ECT (altså når man bare gir narkose uten støt). ECT er effektivt for mange alvorlig deprimerte personer som ikke har reagert på antidepressiva. Bilateral ECT er mer effektiv enn unilateral ECT, og en sterkere elektrisk strøm gir også større forbedring. Det er utført svært lite forskning på ECT for personer med mild eller moderat depresjon.
Er det noen ulemper?
ECT kan føre til hukommelsesproblemer, men dette ser ut til å bedre seg etter et par måneder. Hukommelsesproblemene er større med bilateral ECT og med sterkere elektrisk strøm. ECT krever narkose, noe som kan bety en liten fare for komplikasjoner.
Hvor kan man få det?
ECT gis både poliklinisk og i forbindelse med innleggelse på sykehus
Anbefaling
ECT er en effektiv behandling for alvorlig depresjon. Den er spesielt relevant der:
- alle andre behandlinger har feilet
- det er en vedvarende fare for at en person vil skade seg selv
- depresjonen er livstruende fordi personen har sluttet å spise eller drikke.
Hovedreferanser
UK ECT Review Group. Efficacy and safety of electroconvulsive therapy in depressive disorders: a systematic review and meta-analysis. Lancet 2003; 361: 799-808.